Ben Webster – No Fool, No Fun (LP)

Benjamin Francis Webster (1909–1973) var en av jazzhistoriens mest innflytelsesrike og gjenkjennelige tenorsaksofonister. Sammen med Coleman Hawkins og Lester Young regnes han som en av de «tre store» gigantene på sitt instrument fra swing-epoken.

Webster var berømt for sin ekstreme musikalske dualitet, noe som ga ham kallenavnet «The Brute and the Beautiful».
På raske låter (Stomps) spilte han med en enorm, røff og nesten aggressiv kraft, ofte preget av en raspende tone og karakteristiske «bjeff» eller knurring i saksofonen.
På ballader forvandlet han seg totalt og leverte en ekstremt intim, fløyelsmyk og luftig tone. Han la så mye luft i røret at pustingen hans ble en integrert del av det emosjonelle uttrykket, noe som gjorde balladene hans legendariske.

Etter å ha spilt i ulike storband på 1930-tallet, ble han i 1940 Duke Ellingtons aller første faste stjernesolist på tenorsaksofon. Tiden i Duke Ellington Orchestra (1940–1943) preget karrieren hans dypt, og soloen hans på låten «Cotton Tail» står igjen som et historisk jazz-mesterverk.

Utover 1950-tallet spilte han inn flere plater for Norman Granz' Verve Records. Det absolutte høydepunktet kom med albumet "Ben Webster Meets Oscar Peterson" (1959). Dette albumet blir i dag trukket frem som en innføringsklasse i hvordan man spiller jazzballader. Petersons elegante pianospill var den perfekte motvekt til Websters varme saksofontone.

I 1964 flyttet Webster til Europa, akkurat som mange andre amerikanske jazzmusikere på den tiden. Han bodde først i London og Amsterdam, før han slo seg til ro i København. Her spilte han hyppig på den legendariske jazzklubben Jazzhus Montmartre frem til sin død i 1973.

Ben Webster ga ut 50-60 studio- og konsertalbum.

UK pressing.

NM/VG+

Sjanger: Jazz
År: 1978